Tekst: Frank Tindvik • Foto: Aqqalu Augustussen
Kim Leine vokste opp i Seljord, i en familie som tilhørte Jehovas vitner. Da Kim var 5 år gammel kom det frem at faren var homofil, og faren ble utstøtt fra menigheten. Foreldrene skilte seg, og faren flyttet til Danmark. 17 år gammel flyttet Kim etter og inn hos faren, og i København utdannet han seg til sykepleier. Her ble han også seksuelt misbrukt av sin far. I 1989 flyttet Leine til Grønland, hvor han jobbet som sykepleier i 15 år før han mistet jobben grunnet rusmisbruk. I 2004 vendte han tilbake til København. Han bokdebuterte i 2007 med romanen Kalak. Gjennombruddet kom med romanen Profetene i Evighetsfjorden. Leine ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 2013, og Vestfold og Telemarks litteraturpris i 2020. Forfatteren bor i København med kone og to barn, og har også to voksne barn fra tidligere ekteskap.
I din første utgitte roman, Kalak, gir du leserne et innblikk i din egen historie, med oppveksten i Jehovas vitner, seksuelt misbruk fra din egen far, og om rusmisbruk. Hvorfor ønsket du å skrive om dette?
– Jeg har alltid drømt om å være forfatter. Mine første tre bøker, som ikke er gitt ut på noe forlag, er skrevet ut fra en forestilling om å skrive litteratur. Jeg visste at de ikke var gode nok, og det var en gåte for meg hva som skulle til for at en roman blir en suksess. Da jeg kom gjennom krisen jeg opplevde på Grønland, og flyttet tilbake til gutterommet på Seljord, var jeg tilbake til utgangspunktet. Jeg forsto at jeg måtte rydde opp i livet mitt, og ta tak i det vondes rot. Forholdet til faren min hadde jeg for lengst identifisert som hovedproblemet.
Romanens tittel, Kalak, er navnet jeg fikk da jeg bodde på Grønland, det betyr «jævla grønlender». Boka handler om hans misbruk av meg, og mitt misbruk av medisiner. Jeg kjente at det var en nerve i denne historien, og når jeg skrev følte jeg en ny vitalitet i språket mitt – som fungerte som litteratur. Jeg hadde også et behov for å dele, ikke en gang kona mi visste hva jeg hadde opplevd. Åpenhet får misbruket til å føles mindre. Når man deler smerte, så fordeler man også smerte og gjør den svakere.
Hvordan preget oppveksten i Jehovas vitner deg?
– Jeg har ingen bitterhet fra oppveksten, men dette var noe jeg var nødt til å forlate. Det var et ønske om at jeg skulle bli fulltidsforkynner i menigheten. I Jehovas vitner gifter man seg gjerne veldig ung, og det forventes at man får mange unger. Jeg passet ikke inn i dette, og ville bare bort. Men siden jeg reiste før jeg ble døpt, kan jeg fortsatt ha kontakt med moren min og andre i menigheten der oppe – så jeg er ikke utstøtt.
Hvordan var livet på Grønland da du først flyttet dit?
– Vi bodde i hovedstaden Nuuk. Her begynte jeg å gå ofte på byen, og nattelivet der er ganske vilt. Jeg ble med fremmede kvinner hjem. Det føltes bra i starten, og ble en slags motgift mot incest-identiteten min. Men etter hvert ble det totalt kaos. Heldigvis bevarte kona mi og jeg vennskapet, og vi fant en måte å håndtere livet sammen på. Vi flyttet til ei bygd i Øst-Grønland, hvor vi hadde fem fine år før vi skiltes som venner. I 1997 flyttet vi tilbake til Danmark hvor jeg fikk jobb, men jeg lengtet tilbake til Grønland. Så jeg begynte å pendle flere ganger i året. Det kan ta en hel uke å reise Danmark og Grønland. Det ble for slitsomt, og jeg måtte velge. Det ble Grønland.
Og så inntraff «krisen på Grønland»?
– Ja. Etter en flakkende tilværelse havnet jeg i 2001 i bygda Kuummiut på østkysten, hvor jeg begynte å selvmedisinere meg med preparater jeg hadde tilgang på i jobben som sykepleier. Samme dagen som flyene styrtet inn i tvillingtårnene i New York, ruset jeg meg med morfinpreparater. Hver gang jeg så flyene styrte inn i skyskraperne, følte jeg meg mer oppstemt. Da forstod jeg at jeg hadde funnet «medisinen min». Det endte med tre år som misbruker, som holdt på å koste meg livet. Da det ble oppdaget at jeg stjal medisiner, mistet jeg jobben og autorisasjonen som sykepleier.
For mange virker det kanskje fjernt å flytte fra en urban storby til en gigantisk isøy med polarklima. Hvordan havnet du der?
– Jeg hadde lest Karen Blixen og hennes beretninger fra Afrika. Det vokste frem en drøm i meg om å reise til Afrika, bo der og få den nødvendige livserfaringen som kunne gjøre meg til en storyteller. Men så fikk jeg jobbtilbudet på Grønland, på sykehuset i Nuuk – og det virket som en god mulighet for å oppleve noe nytt og annerledes. Jeg utviklet en helt ny identitet under oppholdet på Grønland, og det trengte jeg. På Grønland levde jeg et grønlandsk liv, fikk mange nye venner, gikk på jakt og gjorde det folk gjør der. Jeg følte jeg kom nærmere livet i seg selv på Grønland, selv om jeg også opplevde dype kriser der.
Hvis oppveksten din hadde vært mer «A4», og du ikke hadde blitt utsatt for seksuelt misbruk – hadde du da blitt forfatter?
– Hemingway sier: Den beste forutsetningen for å bli forfatter, er en ulykkelig barndom. Jeg vet jo ikke hvordan det ville blitt. Det er jo tragisk at det er slik, men vonde opplevelser gir drivstoff til å skrive. Jeg skulle ønske jeg hadde nok selvtillit til å forfølge drømmen om å bli forfatter tidligere. Jeg burde tatt universitetsstudier som ung, og begynt å skrive da. Men jeg er glad for sykepleierutdanningen, det har gitt meg verdifull viten om mennesker i ekstreme situasjoner som jeg ikke ville vært for uten. Som sykepleier i en liten bygd i Grønland må man se det meste, og jeg opplevde at en kjæreste av meg omkom i brann, og flere selvmord.
Etter hvert flyttet du altså tilbake til Seljord. Hvordan var det å returnere til bygda du en gang rømte fra, og hvorfor var det der du valgte å starte på Kalak?
– Det var ganske uproblematisk. På det gamle gutterommet mitt var plakatene med Slade og ABBA tatt ned, men jeg fant en ro der i huset sammen med moren min og stefaren min. Jeg hadde jo etterdønninger etter morfinabstinenser, men holdt meg rusfri foruten å drikke alkohol. I dag er jeg helt rusfri, avhengighet er avhengighet – det fungerer ikke med bare litt. Nå har jeg litteraturen som en ny avhengighet i livet. Som rusmisbruker trenger man å finne en ny avhengighet når man skal legge bort rusen.
Hvilket forhold har du til Seljord i dag?
– Det er veldig godt. Vi besøker Seljord flere ganger i året med familien, da skal jeg «hjem til Seljord» som jeg pleier å si. Det er der jeg kommer fra. Jeg kommer alltid til å reise tilbake dit, kanskje jeg kjøper en hytte der en gang. Moren min bor jo fortsatt der i barndomshjemmet mitt, men det kan jeg ikke overta i fremtiden siden det er boplikt. I Seljord har jeg også «mitt fjell» – det heter Skorve. Dit tar jeg med guttene mine på tur, og der blir hodet nullstilt, og jeg finner en fred og ro.
Mange kjenner deg som forfatteren av den hyllede Grønlands- trilogien om skandinavisk kolonihistorie. I 2020 ga du ut en grøsser, og i høst kom du med spenningsromanen Karolines kjærlighet om høyrepopulisme. En ganske bred sjangerbredde?
– Jeg er en rastløs type. Jeg liker sjangerlitteratur, og boka jeg fikk nordisk pris for er jo en historisk roman. Så begynte jeg med virkelighetslitteratur, og så gikk jeg videre til eksofiksjon. Da skrev jeg om bestefaren min, som faktisk drepte elskeren til kona si på 1930-tallet. Motivasjonen er hele tiden å skrive noe annet enn jeg skrev sist, samtidig som det stadig trenger seg på nye ideer, som gjerne kan komme mens jeg driver med noe helt annet.
Når kommer din neste bok? Karolines kjærlighet er vel en trilogi? Har du også helt nye prosjekter du vil røpe noe om?
– Neste bind i trilogien kommer ut i juni Danmark, og til høsten i Norge. Den handler om en dansk, høyreorientert politiker som jobber i Russland, og blir forsøkt vervet av en russisk etterretningsagent. Jeg har flere ideer for nye bøker, og er allerede i gang med en bok hvor handlingen foregår i Seljord. Jeg har skrevet de første 70 sidene. Så kan jeg røpe at Kalak er filmatisert, og kommer på kino i Skandinavia til høsten. Filmen er regissert av svenske Isabella Ekløf, og hovedrolleinnehaveren er norske Emil Johnson. Scenene i filmen som handler om tiden jeg bodde hos min far i København, er spilt inn der vi faktisk bodde. Det ble mulig siden filmen er produsert etter at både min far og hans samboer hadde gått bort.
Hvordan er det å jobbe som forfatter i 2023? Sett utenfra virker konkurransen om folks oppmerksomhet og betalingsvilje stor, med tilbudet av streamingtjenester for film og serier, musikk, podcaster og gaming. Er forfatteryrket slik vi kjenner det truet?
– Jeg er ikke pessimist, for jeg tror folk trenger noe som går langsomt i en tid hvor mye annet går så hurtig. Jo fortere verden går, jo større blir dette behovet. Jeg kan jo kjenne på litt bekymring for alt det digitale, og for at TV-serier kanskje tar litt over for noe av de lengste, tykke romanene. Forfattere tjener mye mindre nå enn før, fordi tradisjonelt boksalg går ned. Folk leser mer på digitale flater, hvor prisene er lavere. Forfattere i dag må som regel jobbe med mer enn bare selve skrivingen for å få det til å gå rundt, for eksempel holde foredrag.
Leser du mye skjønnlitteratur selv, og hvilke sjangre velger du helst da? Har du noen bøker du vil anbefale andre å lese?
– Jeg er like rastløs i egen lesing som når jeg skriver selv. Nå har jeg dilla på indiske forfattere, og leser også mye franske bøker. Jeg holder også på med en bok av Mikkjel Fønhus, og er glad i Sigrid Undset. Jeg vil anbefale alle å lese bøker av begge disse, de fortjener en «ny vår». Jeg ser nesten aldri på TV, for meg er det bortkastet tid. Jeg vil helt enkelt heller lese en bok. Ikke fordi jeg synes serier er dårlige, men jeg trenger å fylle på «litteraturbensintanken» min jevnlig, og det drivstoffet finner jeg kun i bøker.
Hva gjorde at du takket ja til å være årets festivalforfatter under Kimen, og hvorfor synes du publikum bør velge å bruke tid på å besøke en litteraturfestival?
– Jeg sier alltid ja, og har vanskelig for å si nei når formålet er godt. Ekstra spesielt er det jo når det gjelder å bidra til noe i midt eget distrikt, i heimfylket, slik som Kimen. Å oppleve litteraturen i «kjøtt og blod» tror jeg at mange egentlig har lyst til. Å møte forfattere personlig kan ha en stor verdi for noen. Å gjøre litteraturen til en personlig del av kulturlivet er viktig, slikt får man ikke gjennom TV-skjermen. Det gir meg også personlig stor verdi å forstå hvordan andre bruker litteraturen. Og så synes jeg jo det er veldig staselig at festivalen er oppkalt etter meg, altså «Kim’en»-festivalen, spøker Kim Leine.
Du treffer Kim Leine på åpningsforestillingen av Kimen Litteraturfestival i Bølgen Kulturhus i Larvik 8. november, og på flere andre arrangementer under festivalen som Rjukan litteraturfestival 11. november.
