Wesam Almadani er av palestinsk familie, og ble født i en flyktningleir i Sudan. På grunn av krig og forfølgelse der måtte familien flykte til Egypt. Her bodde Wesam til hen var 12, før ferden gikk videre til Gaza. Årene i den konfliktfylte palestinske regionen skulle endre livet til Wesam for alltid, og sette innvendige arr som aldri vil gro. I løpet av disse årene skulle en ny og annerledes forfatter oppstå. En som våget å skrive om temaer som er absolutt tabu, i en del av verden hvor konsekvensene av å bryte tabuer kan være livsfarlige. Wesam Almadani har skrevet en rekke noveller og poesi, og romanen Under arabernes bord – som handler om å være lesbisk i Midtøsten.
Hvordan har historien din formet deg som menneske og forfatter?
– Jeg har følt meg ensom helt siden jeg var barn. At jeg ikke hørte til denne verden. På grunn av min legning, og på grunn av så mange år som flyktning. Jeg opplevde også en grusom krig i Gaza. Krig tar ikke slutt når skuddene slutter, for folk har blitt ødelagte inni seg. Det tar mange generasjoner før krig forsvinner. Når skytingen skjer og folkemassene løpte, tenkte jeg ofte: Er dette film? Vi så døde liggende i gatene. Man blir aldri den samme etter å ha sett noe slikt.
– Men gjennom dette har jeg hele tiden vært glad i å lese. Mor og far lærte meg det før jeg begynte på skolen. På ungdomsskolen begynte jeg å skrive dikt. Men jeg var bekymret for å publisere, for jeg skrev om nære ting. Da jeg tok mot til meg og begynte å publisere, fikk jeg mye kritikk – spesielt fra mannlige forfattere i Midtøsten. Men det motiverte meg bare til å utvikle meg videre.
Hvorfor ønsket du å skrive en roman om å være lesbisk i Midtøsten, og hva håper du at boken skal bidra til?
– Så lenge jeg kan huske, har jeg tenkt: Jeg skal bli gutt! Som ung ble jeg ofte tiltrukket av jenter, men forstod det likevel ikke. Vi har ingen læring om sex og samliv på skolene i Midtøsten. Da jeg fikk min første menstruasjon, som 16 åring, tenkte jeg: Jeg får bare være jente da. Og dermed ble jeg gift som 17 åring, og isolerte jeg meg fra verden. Jeg satt hjemme, ba, lagde mat og gjorde annet husarbeid, ulykkelig og deprimert. 28 år gammel innså jeg at jeg er annerledes, og at jeg ikke kunne være lykkelig i et tradisjonelt samliv slik det defineres i Midtøsten.
– En venninne av meg var i samme situasjon. Hun levde som lesbisk som ung, men ble oppdaget og måtte flykte. Etter hvert ble hun gift med en mann, og fikk barn – men mistet seg selv. Så reiste hun for å oppsøke sin kvinnelige ungdomskjæreste, som aviste henne fordi hun ikke vil sette livene deres i fare. Det endte med at hun tok sitt eget liv. Boken er historien om henne, og om lesbiske og skeives skjebne i Midtøsten – som vi trenger større forståelse for. Jeg føler et kall for å være en stemme for de som ikke har muligheten til å uttrykke seg.
Tror du at boken din blir lest av personer som har makt til å endre denne situasjonen, eller velger de å ikke forholde seg litteratur med dette temaet?
– Jeg fikk trusler allerede da jeg begynte å snakke offentlig om boka i 2015. Det var anonyme trusler om at Hamas (palestinsk politisk og paramilitær organisasjon, red.adm) skulle få vite om at jeg jobbet med en roman om dette temaet. Jeg fikk også åpenlyse tilbakemeldinger som «vi har ikke lesbiske i Midtøsten, våre kvinner har moral», og opplevde at forfattermiljøet i Gaza jobbet imot meg. Men etter utgivelsen av boka i 2020, har jeg også fått mange positive tilbakemeldinger fra lesere rundt omkring i verden. Det betyr mye for meg. Dette er en bok jeg skal kjempe hele livet for å promotere, og målet mitt er at den skal være i alle hjem. Jeg ønsker å oversette boka til norsk og engelsk slik at flere kan få lese den, nå finnes den kun på arabisk. Men jeg trenger å ha et forlag med meg.
Under arabernes bord er ennå ikke utgitt på norsk, men finnes på arabisk i bokhyllene på Larvik bibliotek (foto: Frank Tindvik)
Tenker du at litteratur kan bidra til faktiske samfunnsendringer, også på «ikke-tematikk» som seksuell orientering i Midtøsten?
– Selvfølgelig! Men det er en lang prosess. Vi trenger personer som kan argumentere godt over tid. Vi må ha riktig kunnskap for å argumentere. LHBT-situasjonen (LHBT er en samlebetegnelse for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, red. adm) i Midtøsten er vanskelig fordi vi argumenterer mot religiøs retorikk, ikke kunnskapsbasert. Derfor må vi først og fremst skape forståelse og empati.
Se på historien i Norge – hvor stor makt kirken hadde tidligere. I dag er situasjonen en helt annen. Det gir håp også for Midtøsten. Men vi kan ikke skape disse endringene kun innenfra, fordi reiser man seg opp mot slike sterke, konservative holdninger og tradisjoner – kan det være livsfarlig. Jeg tør ikke å reise tilbake til Egypt eller Gaza nå. Truslene mot meg og barna mine er fremdeles til stede der.
Du kom til Norge gjennom Fribyordningen for forfulgte forfattere. Hva har den muligheten betydd for deg – og hva er situasjonen din nå?
– Fribyordningen er et viktig bidrag til ytringsfrihet i verden, og har ikke bare reddet meg som forfatter, men som menneske og mor. Men ordningen gjelder kun for to år, og etter det må man klare seg selv på alle måter. Jeg har ikke fått permanent oppholdstillatelse i Norge ennå, så nå er jeg asylsøker. Jeg studerer, jobber med litteraturarrangementer – og innimellom må jeg ta jobb i for eksempel en butikk for å få endene til å møtes. Når jeg har tid, skriver jeg. Jeg ønsker jo mer tid til å skrive, og har søkt om noen stipender. Men som innvandrer er det utfordrende å finne frem i skjemaveldet man ofte må gjennom for å søke på slikt. Jeg er jo redd for fremtiden, fordi den er usikker både for meg og barna mine. Jeg er redd for å bli sendt tilbake til Gaza, hvor min skjebne er veldig uviss.
Vil du reise tilbake på besøk til noen av landene du har bodd – om du en gang kan?
– Virkelig. Jeg savner Egypt! Og familien min. Men jeg vil aldri tilbake til Gaza! Mor og søsknene mine har møttes i Egypt, og jeg var den eneste som ikke kunne komme, på grunn av situasjonen min. Jeg har nevøer jeg drømmer om å få møte, og søsknene mine bor ulike steder i verden. Når jeg får norsk pass og navn, så kan jeg reise for å besøke dem. Da har jeg et trygt hjemland i ryggen, som vil kjempe for meg om noe skulle skje. Men jeg kan aldri igjen bo i Egypt med de sosiale normene og sensuren mot forfattere og journalister som er der.
Har du noen litterære prosjekter fremover som du vil røpe noe om?
– Nå jobber jeg med en bok som heter Slik etterlot krigen meg i live. Den handler om effekten av krig på mennesker og samfunn, om hvordan det påvirker oss – enten vi er journalist, lege, forfatter, militær, gammel eller ung. Krig er gift, og påvirker i generasjoner. Min neste roman etter denne skal handle om en gutt og jente som reiser fra Gaza til Norge, og hvor utfordrende det er for ungdommer å bli integrerte i det norske samfunnet. I denne romanen vil jeg også beskrive hvordan Hamas tok kontroll over Gaza med makt og vold.
Hva gjorde at du takket ja til å være årets Kimen-festivalforfatter, og hvordan ønsker du å sette ditt preg på festivalen?
– Fordi jeg føler tilhørighet til Vestfold og Larvik, og denne følelsen av å høre til et sted har jeg manglet nesten hele livet. Jeg gleder meg alltid til å komme hjem til Larvik. Mange råder meg til å flytte til en større norsk by, men hjertet mitt er i Larvik. Her har jeg fått et nettverk med folk jeg er stolt av og glade i. Det er en ære for meg å være festivalforfatter i dette fylket som tok imot meg som den første Fribyforfatteren i fylket. Demokrati og ytringsfrihet blir det viktigste jeg vil snakke om, og hvorfor Fribyordningen må fortsette.
Hvorfor bør innbyggerne i fylket legge turen til et Kimen-arrangement i år?
– Det er en gylden mulighet til å bli bedre kjent med hva som skjer i verden, på en nærere og mer ærlig måte. De vil få møte mange ulike forfatte. Å oppleve historier gjennom litteratur er annerledes enn gjennom en skjerm. Vi mennesker sliter med å forstå ting vi ikke selv har opplevd, men dette kan litteratur hjelpe oss med. Litteraturen har ikke den samme agendaen som sosiale medier, men formidler kunnskap og historier på en dypere og mer ufiltrert måte. Litteraturen utfordrer leserne til å tenke selv, og til å bruke fantasien sin. I motsetning til i en film, er det opp til leseren hvordan karakterene i en bok skal se ut. En superhelt i en bok, trenger ikke se ut slik de ofte gjør på film – det er helt opp til leseren. Vi kan bruke litteratur til å forstå andre mennesker, til å bygge broer mellom oss, og til å se verden rundt oss på nye måter.
Vi takker Wesam for en modig og ærlig prat, og ser frem til å møte hen under åpningsforestillingen av Kimen Litteraturfestival i Bølgen Kulturhus i Larvik 9. november, og på flere andre arrangementer under festivalen.
Se Wesam lese høyt fra sin roman Under arabernes bord (tekstet på norsk) her:
Fakta: Fribyordningen
Fribyordningen gir en trygg havn til truede og forfulgte ytrere. En fribyforfatter er en forfatter, journalist eller kunstner som har måttet flykte fra sitt hjemland på grunn av trusler for sine ytringer. Fribyforfatterne er blitt invitert til en av byene i fribynettverket, slik at de får beskyttelse og kan gjenoppta arbeidet sitt.
Det finnes mer enn 70 fribyer internasjonalt, og 24 av dem er i Norge – blant dem Larvik, Midt-Telemark, Færder, Skien, Tokke, Horten og Tønsberg. De norske fribyene forplikter seg til å ta imot en forfulgt forfatter, journalist eller kunstner med evt. ektefelle og barn i to år og sørge for bolig og nødvendig livsopphold. De fleste fribyer er tilknyttet den internasjonale organisasjonen ICORN, International Cities of Refuge Network, som organiserer ordningen og godkjenner forfatterne.
Tekst og foto av: Frank Tindvik
