Når du kidnapper din egen fangevokter og torturist, men blir usikker om det faktisk er han, hva gjør du? Denne iranske filmen dirrer av ubehag, absurd komikk og uforglemmelige scener. Det er vanskelig å forstå under hvilke forhold filmen er laget.
Med «Bare et uhell» fikk regissør Jafar Panahi Gullpalmen i Cannes i 2025. Filmer er også nominert til to Oscar-priser i mars – både for beste fremmedspråklige film og beste originalmanus. I tillegg fikk filmen publikumspriser under «Film fra sør»-festivalen i Oslo i november 2025.
Tre ord som lett forbindes med Iran er: Teokrati, autokrati og totalitært. Prestestyre, all makt i få hender, og et styresett som ønsker å kontrollere alle sider ved samfunnet. Mer dystert er det vanskelig å bli.
De siste månedenes hendelser føyer seg inn i den endeløse rekken av overgrep mot sivilbefolkningen, som det er vanskelig å fatte at et regime ønsker å påføre sine egne. Hvilke kamper kan du da kjempe?
Oppe i alt dette har iranske filmer både slagkraft og fortellinger som vinner over sensur og ekstrem kontroll. Filmspråket preges av dette, men evner å gi oss innsikt i mellommenneskelige relasjoner, umulige valg og opplevelser vi kan identifisere oss med.
Jafar Panahi (65) er i sin over 30-årige filmkarriere kjent for filmer som «Taxi Teheran» (2014) – som fikk Gullbjørnen i Berlin – og «Ingen bjørner» (2022). Han har med seg sønnen Panah Panahi som klipper på de seneste filmene.
Panahi har blitt fengslet flere ganger for sitt virke som filmskaper. Han har blitt fradømt retten til å lage film for en periode på 20 år. Det hindrer ikke at Jafar Panahi lager filmer i hjemlandet sitt, men stor usikkerhet rundt hvilke konsekvenser det kan ha.
…
Er Panahis filmer troverdige? Er iranere like begeistrert for filmene, spesielt denne filmen? Trond Aarstad Jr. tar også opp disse temaene i sin forsnakk.
•••••••••••••
Forsnakk av Trond Aarstad Jr.
•••••••••••••
Søndag 22.02, Kinosal Frus, klokka tre
