«Parthenope» tar oss med til Napoli, evig solskinn og estetiske idealer helt tilbake til romertiden. Det er som om TV-serien White Lotus (med sin sicilianske sesong 2) har tatt en tidsreise.
Regissør Paolo Sorrentino dyrker skjønnhet og estetikk, solid ristet i cocktailmikseren med dekadanse, italiensk nostalgi og Bellinier.
På besnærende vis bringes til live 50-tallets og 60-tallets Italia, hvor vi blir trollbundet av blikk, bevegelser og alt det usagte. Vi trekkes inn i «La Dolce Vita»-epoken.
De visuelle tablåene i «Parthenope» kan forveksles med en lang og sofistikert motereklame, hvor kun en prosent av verdens lommebøker har en verdi. For oss andre er det drømmen eller avsmaken som overtar.
Tablåene stikker dypere. Samtaler borrer i livet og løgner. Gary Oldman dukker opp i rollen som en livsnytende og alkoholisert forfatter (basert på den faktiske forfatteren John Cheever), som mener at alle til slutt innhentes av forfallet – enten i utseende eller tankesett.
Sorrentino har tidligere gitt oss filmer som «Den store skjønnheten» (2014) – som Filmpolitiet i P3 kalte «et poetisk fyrverkeri av en film», og «Youth» (2015) – som brakte Michael Caine og Harvey Keitel sammen i en livseliksir av en film hvor eldre herrers lyster blir til forlystelse – alle er smågutter med glupske blikk til tidens ende.
Filmens muse er Parthenope. Vi møter henne over flere tiår. Hun endrer tyngdepunktet i enhver situasjon – kalkulert eller uvitende. En kvinne som i starten ikke vet så mye, sitrer etter erfaring og vil ha alt. Hva gir livet deg da?
Gary Oldmans alderstyngede forfatter får følgende spørsmål av Parthenope når hun fascineres av han: «May I join you?» Svaret kommer med en gang: «No. Because I don’t want to steal a minute of your youth from you!”.
La oss trekke inn i filmsalen og meske oss i nytelse, syndefall og vidtfavnende drømmetilstander. Jeg er Napoli, sier Parthenope. Bedøm selv!
•••••••••••••
Forsnakken holdes av Trond Aarstad Jr.
•••••••••••••
Søndag 12.01, sal en, klokka tre
