Brendan Fraser og Darren Aronofsky, som henholdsvis hovedrolleinnehaver og regissør i «The Whale», har skapt en rekke WTF-utrop blant filmhoder. En uslåelig kombinasjon, spør du oss! Det forteller også filmtrofésesongen.

Vi snakker om «The Mummy»-Fraser og «Requiem for a Deam»-Aronofsky. Den ene har vært av radaren som skuespiller i lang tid. Den andre har videre siden 2000 gitt oss filmer som «The Wrestler» (2008) og «Black Swan» (2010) – filmer som er komplett oppslukende og gir følelsessystemene våre full kjøretur. 

Hvilke assossiasjoner kan en hval gi? Rikdom (ref. Vestfold og hvalfangsttida), Moby Dick, jakten på det som nesten alltid unnslipper, ufattelige proporsjoner – kombinert med det grasiøse. Eller kanskje meningen med livet?

Hvor skal vi med «The Whale»? Til et kammerspill i en leilighet. Til en mann, hvor vekten av egen kropp gjør han ubevegelig. Til vanskelige sorgfølelser. Til følelser av manglende omsorg og svikt. Til gryende forståelse av verdien av et liv, og livet. Til den befriende humoren.

Matinéklubben-gjengen stiller seg unisont bak følgende opprop:
Du blir smadret, løftet opp, kjørt gjennom hele filmtørketrommelen før du ender ut på den andre siden, hvor du kanskje tenker: «How did I get here?» – i god Talking Heads-stil. Film, asse. Sees!