Hvordan blir verden når du får sitte bakpå motorsykkelen til en lærkledd Alexander Skarsgård? Både spennende, oppløftende og litt skummelt, avhengig av perspektivet ditt. En fristelse for både kvinner og menn.
The Guardians anmelder Peter Bradshaw (en av filmverdenens mest framtredende) har følgende overskrift i sin anmeldelse:
«50 shades of BDSM Wallace and Gromit in brilliant Bromley biker romance”
Her skal vi til en relasjon mellom to menn i nåtidens England – etter hvert fullt ut i en BDSM-situasjon. Det er ingen plot-spoiler at de blir intime, og filmen legger ikke skjul på så mye. Samtidig er vi i et befriende humorlandskap, for alle som setter pris på Wallace og Gromit sitt univers.
Pillion betyr på engelsk en forlengelse av motorsykkelsetet, slik at det gir plass for en person til. Den som sitter bakpå må holde seg fast, og er avhengig av føreren. Du spiller uansett annenfiolin, samtidig som når den som holder i rattet og du går i ett med hverandre, blir det en intim og berusende følelse. Metallet og kroppene inngår i et både vågalt og kalkulert samspill med omgivelse.
Det er også grunnlaget for denne filmen.
Harry Melling (Colin) bor hjemme, har en mor som er døende av kreft og en lite tilnærmelig far. Han prøver å finne seg selv. Når han helt uventet treffer Ray (Alexander Skarsgård), blir premissene for en ny verden lagt. Hjemmeplanet hos Ray er mildt sagt utradisjonelt. En relasjon kan inneholde så mangt.
Livet i motorsykkelmiljøet, kombinert med Colin sine kvelder med sine musikalske barbershopkollegaer og Ray sin lesing av Karl Ole Knausgård, har kontraster som få andre kjærlighetshistorier på film kan ha.
Lerretet oser av varme – med andre temperaturmålere enn de fleste av er vant til – og gir oss årets mest uventede romanse. Det er bare å trykke to forkvaklende sjeler til brystet. Både de og du trenger det!
•••••••••••••
Forsnakk av Jonas Larsen
•••••••••••••
Søndag 08.03, Kinosal Frus, klokka tre
