Filmfestivalvinneren «Aftersun» er som å bli solbrent: Solstrålene er først vitamininnskuddet. Så kommer skjødesløsheten, sommerdøsen og den nagende følelsen fram til overeksponeringen. Til slutt: «Brente barn». Ubehaget og fortvilelsen vil blomstre. Sunlotion er ikke nok.

«Aftersun» tar oss ut i den tyrkiske sola og inn i pakketurhverdagen. Far Calum (30) og datter Sophie (11) – skotter i full solmundur og feriefri utfoldelse. Calum prøver å være en oppofrende turistpappa, men det murrer og skurrer. Far har det ikke bra. Etter hvert deler vi Sophie sin gryende fortvilelse og skuffelser.

Hva holder tak i oss? Både regissøren, skuespillere, historien, humoren og den vonde nerven.

Debutregissør Charlotte Wells høster et utall av priser. Hun har skapt et intelligent lavblussferiedrama med twist, og en historieutfoldelse på mikrodetaljnivå. Hver scene teller. Det er en stor bonus å kunne gi filmen full oppmerksomhet. Da trenger du kanskje ikke be om tilbakespoling i filmsalen.

Paul Mescal (Calum) («Den dunke datteren» og TV-serien «Normal People») er en sensasjon, og framtoner psykisk mørke og eufori på en måte som er filmprismateriale – allerede har det gitt en BAFTA og en Oscarnominasjon. Frankie Corio (Sophie) viser at en gryende tenåring kan kapre lerretet og matche samspillet.

La oss dra til syden sammen.